• Jeg er temperamentsfull
• Jeg kan være morsom
• Jeg er rotete
• Jeg kan være ryddig
• Jeg er energisk
• Jeg er kreativ
• Jeg blir lett engasjert
• Jeg er lettskremt
• Jeg er lettlurt
• Jeg er glad i  edderkopper  Mathias  ♥♥ 

Jeg og kjæresten, Mathias, har flyttet sammen i en liten, koselig leilighet i Malvik.
Det blir ikke lett å gjøre det til et felles hjem i denne perioden når jeg i Bergen mesteparten av tiden, men jeg tror vi begge er enige om at vi har gjort en god jobb så langt!
Dette er entréen vår. Vi har kjøpt “trones” skoskap på ikea, som har den praktiske funksjonen at man kan sette dem opp nøyaktig slik man vil. Da får man hyller og overflater i tillegg til vanlige skoskap i ett!
Praktisk, hva?

Stua og kjøkkenet er vi ikke heelt ferdige med.. Som dere ser så har vi ikke verdens største TV, den er på respektive 19″! Vi har også kjøpt en bordplate i samme mønster og farge som resten av kjøkkeninnredningen, så kan handymannen Mathias fikse bordbein på jobb, og vips så har vi et fint, funksjonabelt barbord (som selvfølgelig må passe til de fine barstolene vi har kjøpt tidligere).
Selve kjøkkeninnredningen er jeg kjempefornøyd med!
Det var det som fanget blikket mitt da vi var på visning, og det var det som avgjorde at vi måtte få denne leiligheten.
På soverommet har vi vært litt kreative og fjernet skapdørene på klesskapene og satt dem langs sengen, slik at vi får et mini-walk-in-closet. Kjempefornøyd! Soverommet er mye større enn hva det fremstilles som på dette bildet, men vi har ikke helt innredet resten ennå…

Alt i alt er jeg kjempefornøyd med leiligheten. Vi har skapt mye plass på liten plass, og laget vår egen plass, et felles hjem. Det kjennes veldig godt

Så hjelper det jo selvsagt på å ha verdens beste samboer også:)

Dagens “bloggutfordring” sier jeg skal fortelle om mitt beste barndomsminne, men sannheten er faktisk slik at jeg ikke husker så veldig mye detaljert om min barndom. Jeg husker små glimt og jeg har blitt fortalt mye som jeg liker å tro jeg husker selv, men husker ikke så veldig mye selv.

I stedet for å sitte lenge og prøve å komme på hva som er det beste av det beste så kan jeg istedet fortelle om mange ting som er bra minner, både fra barndommen, ungdommen og “voksenalderen”.
Det første jeg vil bringe frem er Olav, min stefar. Han var naboen vår på Bjørnmyra da jeg, storebror Fredrik og mamma bodde i en leilighet der. Jeg sa at jeg ville gifte meg med Olav og at vi skulle ha boller i bryllupet. (Det er ikke noe jeg husker, men noe jeg har blitt fortalt
Slik gikk det da ikke, men mamma giftet seg med ham, noe som for hele familien har vært helt fantastisk. Ikke bare har han vært som en far for meg, men som en veldig god venn. Han har hjulpet meg masse med lekser oppover, helt frem til siste spurt på vgs. Han har holdt ut med meg i slalåmbakken, selv om jeg helst ville kjøre oppover. Han har også vært streng med meg når det gjelder å rydde rommet, noe jeg alltid har vært dårlig til. Han har fikset syklene mine, scooteren min, latt meg låne bil og han lager alltid det vi vil ha til middag. Olav er helt klart et av mine beste barndomsminner, og et minne jeg er så heldig å få leve med livet ut.

Noe annet det er verdt å nevne er jo selvfølgelig alle søsknene mine. Jeg har bare 1 “ekte” bror, og det er storebror Fredrik. Vi har kranglet MASSE, men vi har også samarbeidet masse. I de senere årene har vi gått fra et krangleforhold til et skikkelig søskenkjærlighetforhold. Det at han lurte fra meg alle 10-kroningene da jeg var små og alltid skulle ha meg til å leke med spacemice med han er jeg i dag veldig glad for. Fredrik har nå fått ei nydelig datter, Ida Sofie, og er forlovet med Nathalie. Fredrik skal jeg også fremover skape flere minner med, og skal helt sikkert mimre over gamle.
Da pappa giftet seg på nytt med Trude så fikk jeg en halvbror, Lars Einar. Jeg og Lars Einar giftet oss i gamle gardiner, har bygd uttallige trehytter sammen og har tent på stua til far. Noen minner litt mer morsomme enn andre. Lars Einar er “bare” en halvbror, men like fullt en bror.

Pappa og Trude fikk ei datter sammen, Marie, som er min eneste søster. Vi har et helt spesielt bånd og jeg ser mye av meg selv i henne. Ikke bare fordi hun spiller fotball og driver med ridning slik jeg gjorde, men også i hvordan hun er. Hun er helt fantastisk, og det er trist vi møtes så sjelden. Men vi har hele livet foran oss til å skape nye minner!

Mamma og Olav har sammen mine yngste søsken, tvillingene Sondre og Tobias. Herregud så mye moro jeg har det med dem. Alt fra Mario Kart til Guitar Hero, fotball på plena, klatring på taket og soppturer. De er to veldig livlige gutter med veldig sterke meninger. Sondre spiller gitar og har for lengst gått forbi mine små ferdigheter. Tobias spiller bass og fingrene hans går allerede raskere enn det mine noen gang vil gjøre. Begge to kommer til å bli noe stort, både innen musikk og utnom. De er helt fantastiske og jeg savner dem.

I vår så fikk mamma en hund Lukas. Det er første gangen jeg har “hatt” en hund, og det er en prøvelse i seg selv. Første gang jeg møtte han var i februar da jeg og Marie Narud skulle kjøre den ene MP-bilen fra Oslo til Trondheim. VI hadde god tid, så hun ble med hjem til meg en tur først. Vi parkerte i oppkjørselen, og så kom det en bitteliten hund springende mot oss. Søt liten krabat, det kan ingen nekte på. Tror kanskje Narud ble like betatt som meg.

Andre barndomsminner jeg liker å tenke tilbake på er alle gangene jeg og Sandra har lekt med Barbie, for ikke å glemme alle plassene. Fra Gran Canaria til Namsos tror jeg alle områder er dekt av intensiv leking med små, vakre dukker.
Fotball er en annen ting som har betydd mye for meg, og tiden jeg spilte med guttene i Hommelvik har vært utrolig morsomt. Laget var ikke så veldig bra, men samholdet var herlig.

Nå som jeg har begynt å nevne ting så tror jeg ikke jeg klarer å stoppe. Kunne sikkert fortsatt i flere timer, men det kan jeg ikke. Sivert trenger macen til skole… jeeej. Så derfor tror jeg heller jeg legger ut noen bilder, så kan dere selv ta del i minnene mine.

Jeg har alltid hatt mange gode venner og ser fortsatt på dem noe av det mest verdifulle jeg har. Men hva gjør man når en venn ikke lengre er med oss?

Da vi begynte på videregående fikk vi en elev fra Grong i klassen. Han ble raskt klassens godgutt, var venner med alle og var en utrolig herlig gutt som lyttet, fortalte om seg selv, var åpen og kjærlig. Sommerferien etter det første året fikk jeg over telefon fra en av mine gamle lærere den triste nyheten:
“Rune har blitt drept. Han hadde et fall fra en balkong og døde på veg til sykehuset. Jeg beklager”.
Jeg ble selvsagt helt ute av meg og følte at hele verden raste rundt meg, ville ikke en gang tenke  på hvordan hans familie hadde det, ikke minst de vennene han hadde hatt hele livet. Jeg vil alltid huske Rune som den som gav meg hjernerystelse i gymmen, han jeg og Helén fikk se Home&Away til når det var lenge å vente på bussen og den som alltid var der når man trengte det.

Rune, du vil alltid være med oss. <3

For snart et år siden fikk jeg en ny sjokknyhet. Cathrine hadde dødd, en av mine beste barndomsvenner. Stine, Anette, Cathrine og jeg var alltid med hverandre, gjorde alt med hverandre og var uadskillelige. Desverre ble hun drept i en bilulykke på Hitra. Hun hadde vært på Frøya hvor hun ofte var, ringte hjem og fortalte at det var veldig glatt føre, så hun ville kjøre til Hitra for å ta båten så hun slapp å kjøre. På veg til Hitra ble hun utsatt for en frontkollisjon med en annen bil, som da resulterte i at hun ble sittende fast i bilen, redningsmannskapende brukte lang tid på grunn av føret og vår alles Cathrine døde.

Cathrine, kjære deg, du er i alle mine barndomsminner og bildene jeg ennå har av deg er uerstattelige. Det vil aldri igjen komme noen som deg. <3

I går fikk jeg igjen en trist nyhet. Jørgen Eriksen er død. Vi møttes i Tromsø og fant raskt tonen. Begge tjenestegjorde i Bardufoss, og møttes flere ganger både i Tromsø og Bardufoss. Han var en utrolig gutt, åpnet seg med en gang og alle likte ham. Han smilte hele tiden, så han aldri uten det herlige smilet.
Jeg kjente ikke Jørgen så veldig godt, men har gjorde et utrolig inntrykk på meg.

Jørgen, du vil leve videre i oss alle. Får vi alle en liten del av deg vil verden være verdt å leve i. <3

Du kan ei eldes, fagre venn, for meg;
For som du var ved øiets første pakt, slik er din skjønnhet enn.
-William Shakespeare, Sonette 104

Skulle noe hende med noen nær deg, det er lov å sørge. Tenk på hva du sitter igjen med, både det du har av minner og de du har rundt deg. Det vil aldri være viktigere å ha noen, både som støtte og en du kan le med. Ikke trekk deg selv med ned i sorgen, lev videre. Livet er virkelig for kort. Gjør feil, lær av dem og gi de rundt deg en tilværelse verdt å ha.